Kun sjokkbehandling får dem på andre tanker.

Stjålet fra wikimedia da, veit du.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg har satt meg noen store mål i livet. Bortsett fra at jeg skal ha minst 5 års utdanning etter vgs, men det teller ikke som et stort mål liksom. Eller det er jo stort da, målt i tid. Men det teller uansett ikke som et stort mål etter min tankegang. Allikevel så har jeg fra sånn ca. alltid og evig hatt lyst til å løpe maraton. 42 195  meter. Blod, svette og tårer- det hadde vært noe det! Tenk så fantastisk følelse de må ha de som gjennomfører et maraton, eller fler (det er jo ikke akkurat vits i og bare løpe ett maraton når man først har fått trent seg opp til det, tror jeg da). "Hva gjorde du i helga da?" "Neeei, jeg bare løp et maraton på lørdag og tok meg en liten joggetur på søndag. Fredrikstad-Moss, tur-retur liksom" Det hadde vært noe det! Tenk så terapi det er da. Jeg elsker og løpe når jeg er sint og frustrert, og bare tenk så mange problemer man hadde fått løst på alle de meterne. Hadde alle mennesker i verden løpt maraton, hadde det ikke vært krig. Det er jeg 99,9% sikker på. Ikke hadde vi trengt å drive slankekrig heller forresten...  Bare synd at beina mine er fucka, og at jeg på grunn av dem aldri kommer til å gjennomføre noe sånt. Heldigvis er det lov å håpe! Skal snakke med mr. Kiropraktor på fredag, så får vi se hva som skjer. Håper på det beste, frykter det verste. Og tror det verste.

-Emilie